Historien

Norsk lundehund er en eldgammel hunderase som ble brukt til jakt på sjøfugl over store deler av Norges kyst. Vi vet ikke sikkert hvor gammel den er, men vi har beskrivelse av lundefangst med hund som er over 400 år gammel. Lundehunden har vært et viktig ledd i kyst-Norges næringsvei. Hunden jaktet ved å gå inn til reirene i trange bergganger og steinurner og hente ut levende fugleunger. Kjøttet på lundefuglene ble brukt til menneskeføde, mens fjær og dun ble brukt til sengetøy eller eksportert sørover. Fra 1850-åra gikk man over til å fange lundefugl med nett og det store behovet for lundehunder forsvant. I Måstad på Værøy, hvor forbindelsene til omverdenen var dårlig, tok man imidlertid vare på den stedegne stammen av lundehunder og tradisjonen knyttet til dette hundeholdet. Herfra fikk ekteparet Christie i Hamar tilsendt noen hunder i mellomkrigstida og de bygget seg opp en flokk på 60-70 hunder. Under annen verdenskrig utryddet valpesyken nesten alle hundene på Mostad som da fikk hunder

tilbake igjen fra Hamar. Valpesyken rammet senere også Østlandet og mot slutten av 1950-tallet var stammen igjen svært liten. Eleanor Christie tok nok et krafttak for rasen og fikk fem hunder tilsendt fra Mostad. Hun fikk nå med seg flere oppdrettere og rasen ble berget. I dag er det drøyt 500 lundehunder i Norge og antall nyregistrerte valper hos Norsk Kennel Klubb var i 2003 litt over 100 hunder. Lundehunden regnes i dag som reddet, men rasen bør øke i antall for å være sikret ei trygg og livskraftig framtid.

Bruksområde:

Hundens mosjonsbehov er ikke avskrekende, men den elsker å være med på tur.Om det er en spaserstur eller en joggetur kommer ut på ett. Har du tilgang til områder der hunden kan være løs finner den fort ting av interesse.

Inntrykket er nå at lundehunden er stabil og livlig. Det er ikke med støy en slik liten en skal oppdras. Modningen til voksen hund er noenlunde normal,så den verste vimsealderen er over ved 1-2 års alderen. Den er vel ikke spesielt lettdressert, men er gjerne med på leken. Ingen lundehund har ennå drevet det langt i lydighet, men de nødvendige ting som inkalling, stå, sitt, ligg og gå ordentlig på plass byr som regel ikke på noen problemer. Det finnes også lundehunder som trener og konkurrerer i agility.

Utseende:

Lundehunden er liten, livlig og mindre stram av holdning enn andre spissshunder. Hodet middels bredt, kileformet og med noe konveks neserygg. Stående,spisse ører. Gulbrune øyne. Hale uten fane som er mindre ringet enn vanlige spisshundhaler. Helt spesielt for lundehunden er de kraftige labbene med 5 fullt utviklede tær og dobbeltsporer på alle poter. Overpelsen er tett og stri,mens lundehunden har bløt underull. Godkjente farger er svart, rødbrun eller blakk, med eller uten svarte hårspisser, alle med hvite tegninger.

Lundehunden er en liten spisshund med skulderhøyde 34-38 cm. Hannhundene er markert kraftigere en tispene. Kroppsformen skal være rektangulær, hunden er altså noe lenger enn høyden. Pelsen er vanligvis brunfarget med hvite tegninger, men andre kombinasjoner er tillatt i standaren.

Spesielt for lundehunden er ekstra-tær. På forlabbene er det fem tre-leddete tær og en som er to-leddet, mens det på bakbeina er fire tre-leddete og to to-leddede tær. Til ekstra-tærene er det utviklet et god muskelapparat,slik at de får en praktisk fungsjon. Det ytre øret kan foldes sammen,slik at det indre øret beskyttes mot skitt når hunden arbeider i trange bergganger. Hunden har en stor bevegelighet: Skulderleddet er slik utformet at forbeina kan føres rett ut til siden, mens nakkeleddets fleksibilitet gjør at hunden kan bøye hodet helt bak ryggen